Epilog

Den transsibirske jernbanen er et av verdens underverker på linje med pyramidene og den kinesiske mur, en ingeniørbragd uten sidestykke. Og merk dere dette, dere norske samferdselspolitikere: Den er dobbeltsporet, alle de 9288 kilometrene, broer inkludert. Mens vi så vidt klarer å bygge dobbeltspor fra Oslo til Ski.

Spesielt godt tilrettelagt for turisme er den derimot ikke. Komforten er variabel selv innenfor samme billettklasse. Togpersonalet snakker bare russisk, og russisk er også språket på f. eks. restauranter og museer underveis (mens hotellene som regel har betjening som snakker engelsk). Ikke-russisktalende turister må dermed i praksis reise med guide.

Noen lurer kanskje på hva det koster. Det avhenger av varighet og antall stopp, planlegging og innstilling til å bruke penger. Med utgangspunkt i Moskva ble totalen i vårt tilfelle mellom tretten og fjorten tusen norske kroner per person, hvorav togbillettene Moskva-Vladivostok sto for halvparten og resten fordelte seg på ekskursjonen til Bajkal, åtte netter på hotell (dobbeltrom) og fly tilbake. Da var vi borte i 17 dager, planla lite og sent og gikk ikke spesielt inn for å spare. Det kom lite i tillegg fordi ett måltid var inkludert for hver togstrekning og hver overnatting på hotell (alle måltidene de to døgnene ved Bajkal) og fordi det etter norske forhold er veldig billig å gå ut og spise i Russland. Alt medregnet havnet de samlede utgiftene for to personer et sted mellom tretti og trettifem tusen kroner.

Det var det verdt.

Vladivostok

Stillehavet! Her er vi omsider, og når morgentåka først letter, viser både havet og byen seg fra sin beste side. Vladivostok er full av monumenter, ofte omkranset av trapper, gjerne også en park. Langs Amur-bukta nedenfor hotellet ligger bodene og kafeene tett langs strandpromenaden; det er også et tivoli. Utpå dagen begynner folk å sole seg, og noen bader. På motsatt side av halvøya hever spennet til Gylne horn-broen seg høyt mot himmelen. Trafikken er som vanlig brutal, men det er godt tilrettelagt med gågater og altså trapper; sightseeing er god trim i det som ofte kalles Russlands svar på San Fransisco.

Vi har i praksis bare denne ene dagen, men er innom museene i det gamle byfortet og ubåten S-56, som er åpne selv om det er mandag. Dessuten akvariet. For øvrig koser vi oss i det fine været og tenker at dette, i likhet med Khabarovsk, kan være en by å komme tilbake til. Om kvelden skåler vi i vodka for Russlands jernbaner som har brakt oss hit, gjennom verdens største land, tvers over sju tidssoner. Nå venter drosjen til flyplassen.

PS:

Ленин всегда с нами.

Khabarovsk

Sibir eller Syden? En kan saktens lure der en ser ut over promenaden i Khabarovsk og alle menneskene på stranden nedenfor. Nå er vi strengt tatt ikke i Sibir lenger, men i Fjerne østen føderale distrikt, som ble etablert i 2000 med nettopp Khabarovsk som hovedstad. I motsetning til de andre byene vi har vært i på turen, bærer denne tydelig preg av planlegging: brede, åpne avenyer, flotte parker og plasser og altså en velberådd utbygging av områdene langs Amur, den største elven som renner ut i Stillehavet.

Fridtjof Nansen besøkte regionmuseet her i 1913 og ble vist rundt av kaptein Arsenjev, offiseren som kartla store deler av grenseområdene mot Kina i øst. Det vil si kartla dem for russerne, for som det fortelles i en av Portishams favorittfilmer Dersu Uzala (redigert av Akira Kurosawa, Oscar som beste utenlandske film 1976), var det en urbefolkning her fra før: nanai. Filmen forteller om vennskapet mellom Arsenjev og jegeren Dersu og kollisjonen mellom to sivilisasjoner. På museet kan en se nanaienes tradisjonelle klær av fiskeskinn; fisken måtte veie minst 50 kg.

Dag to var gråere og ble den store museumsdagen; vi var også på kunstmuseet og bymuseet. Ikke et ord engelsk å se noe sted, men på bymuseet ble vi velvilligst guidet rundt av en av vaktene. Khabarovsk begynte som en militær utpost i 1868 og fikk bystatus i 1880. Senere var det som vanlig mye om borgerkrigen, 1. og 2. Verdenskrig. Der Lenin-gaten begynner, like ved Kristi forklarelse-katedralen, er det et gigantisk minnesmerke med navnene på alle byens falne inngravert, ikke bare i verdenskrigene, men også blant annet i Afghanistan og "Nord-Kaukasus". Selv står Vladimir Iljitsj denne gangen på Lenin-plassen et annet sted i byen.

For øvrig var både Portisham og Aslak svært fornøyd med Boutique Hotel Khabarovsk City, 64 Istomina ul., samt med restauranten Muskatnyj Kit, 82 Kalinina ul. Anbefales!

Ленин всегда с нами.

Den lange reisen

Strekningen fra Tsjita til Khabarovsk er på 2325 km og tar nesten 40 timer. Toget var av den gamle sorten, blant annet uten strømuttak i kupeen. I nabokupeen brummet en stor hund. Fram til det mørknet den første dagen, kjørte vi langs den vakre Ingoda-elven, med sletter på den andre siden avgrenset av åser i det fjerne. Allerede her var vi like langt øst som Beijing. Senere fulgte endeløs taiga. Et sted passerte vi noe som kanskje var den nye "Vostotsjnyj"-oppskytingsbasen, men det var for langt unna til å se ordentlig.

På denne etappen ble det klart hvorfor alle tidspunkter oppgis i Moskva-tid: På grunn av endringer i tidssonene og innføring av permanent sommertid, som så etter kort tid ble endret til permanent vintertid, hersker det av og til forvirring om hva lokal tid er (dette var blant endringene fra Medvedevs presidentperiode som ble reversert av Putin da han tok over igjen). I Tsjita skulle det ifølge togpersonalet og mobiltelefonen være Moskva-tid pluss fem timer, mens verdensuret på den samme mobilen oppga pluss seks, som er riktig. Hadde vi holdt oss bare til mobiltelefonen som klokke, ville vi med andre ord ha kommet en time for sent til toget videre.

På vei inn til Khabarovsk kjører vi over Russlands lengste jernbanebro (2,6 km). Vi har vært på reise i nøyaktig to uker. Plutselig begynner turen å gå mot slutten.

Tsjita

Tsjita er mest en stopp for å bryte opp togturen fra Irkutsk til Khabarovsk, som ellers ville vært på over 56 timer. Det er en gammel gruveby, og mange av dekabristopprørerne (se under Irkutsk) ble straffet med tvangsarbeid i sølvgruvene omkring. Koner og forloveder reiste etter, for det meste ressurssterke unge damer med adelig bakgrunn, og det kom til å sette sitt preg på byen. Denne gangen var museet åpent, lokalisert i en gammel trekirke, og både det og regionmuseet er vel verd et besøk. Altså hvis en kan russisk.

Lenin troner som vanlig på torget, der blant andre statsbanene og jernbaneforbundet holder til i det som må være et av deres mer standsmessige bygg (til høyre på bildet øverst). Og jammen dukker han opp i byparken også, i noe som nærmest ligner startstilling for skøyteløp.

Ленин всегда с нами.

Søvn

Det er ikke bare lett å sove på toget. En ting er den tiltagende døgnvillheten. Vi er nå seks timer foran Moskva-tid og sju foran norsk tid. Gardinene er tynne, og dagslyset kommer tidlig. På denne etappen har vi kupeen nærmest toalettene, noe som betyr en del ekstra støy. Og så rister det. Ett eller annet i kupeen knirker i takt. Noen mynter Portisham hadde lagt på bordet, faller ned på gulvet en etter en.

Dessuten er det fristende å se ut vinduet så fort det blir lyst. Landskapet er mer variert nå, med skogkledde åser. Er det Kina vi ser i det fjerne? Men som før passerer vi landsby etter landsby bestående hovedsakelig av usle, spinkle trehus i varierende stadier av forfall.

Skal du tidlig av toget, kommer vognbetjeningen og vekker. I dag måtte vi derimot vente lenge på frokosten, som besto av et rundstykke med agurk, pølse og tomat, havregrøt og te. Drinks is available to choose from:

Irkutsk

Irkutsk regnes som hovedstaden i Øst-Sibir, selv om vi ennå ikke er halvveis til Vladivostok. Fra sin sokkel på elvepromenaden skuer tsar Aleksander III ut over byen, en statue reist "av Sibirs borgere i takknemlighet" til den eneste tsaren som satte sin fot øst for Ural, og som i tillegg satte i gang byggingen av den transsibirske jernbanen (Tilsvarende var det "etter krav fra folket" at Amur-gaten ble omdøpt til Lenin-gaten i 1920). Det var også til Irkutsk noen av lederne ble forvist etter Dekabristopprøret i 1825, inkludert den fremste av dem alle, fyrst Sergej Volkonskij. Volkonskij-museet er en av byens attraksjoner, men viste seg - etter at vi hadde gått langt og lenge for å komme dit - å være stengt på tirsdager. Igjen ga Lonely Planet gal informasjon.

I stedet var vi fotturister det meste av dagen i strålende vær og 29 grader i skyggen. Gamle trehus alternerer med flotte klassiske bygninger og de uunngåelige sovjetiske vederstyggelighetene. Et særtrekk er at byparken, en tidligere økumenisk kirkegård, ligger som et ustelt villniss fordi de rette myndighetene ikke har blitt enige om hva som skal gjøres med den. Hovedinntrykket er likevel positivt, og Portisham fikk seg to flotte joggeturer langs Angara.

En ting som trekker ned her som andre steder i Russland, er at museene for det meste mangler informasjon på engelsk. Regionmuseet var et hederlig unntak, selv om det var teksting bare på russisk noen steder der også. Det var interessant å se likhetene i historie, kultur og levemåte mellom urbefolkningen i området, evenkene, og samene i Norge. Portisham merket seg ellers spesielt et gammelt hjemmebrentapparat av tre.

Ленин всегда с нами.