Irkutsk

Irkutsk regnes som hovedstaden i Øst-Sibir, selv om vi ennå ikke er halvveis til Vladivostok. Fra sin sokkel på elvepromenaden skuer tsar Aleksander III ut over byen, en statue reist "av Sibirs borgere i takknemlighet" til den eneste tsaren som satte sin fot øst for Ural, og som i tillegg satte i gang byggingen av den transsibirske jernbanen (Tilsvarende var det "etter krav fra folket" at Amur-gaten ble omdøpt til Lenin-gaten i 1920). Det var også til Irkutsk noen av lederne ble forvist etter Dekabristopprøret i 1825, inkludert den fremste av dem alle, fyrst Sergej Volkonskij. Volkonskij-museet er en av byens attraksjoner, men viste seg - etter at vi hadde gått langt og lenge for å komme dit - å være stengt på tirsdager. Igjen ga Lonely Planet gal informasjon.

I stedet var vi fotturister det meste av dagen i strålende vær og 29 grader i skyggen. Gamle trehus alternerer med flotte klassiske bygninger og de uunngåelige sovjetiske vederstyggelighetene. Et særtrekk er at byparken, en tidligere økumenisk kirkegård, ligger som et ustelt villniss fordi de rette myndighetene ikke har blitt enige om hva som skal gjøres med den. Hovedinntrykket er likevel positivt, og Portisham fikk seg to flotte joggeturer langs Angara.

En ting som trekker ned her som andre steder i Russland, er at museene for det meste mangler informasjon på engelsk. Regionmuseet var et hederlig unntak, selv om det var teksting bare på russisk noen steder der også. Det var interessant å se likhetene i historie, kultur og levemåte mellom urbefolkningen i området, evenkene, og samene i Norge. Portisham merket seg ellers spesielt et gammelt hjemmebrentapparat av tre.

Ленин всегда с нами.