Epilog

Den transsibirske jernbanen er et av verdens underverker på linje med pyramidene og den kinesiske mur, en ingeniørbragd uten sidestykke. Og merk dere dette, dere norske samferdselspolitikere: Den er dobbeltsporet, alle de 9288 kilometrene, broer inkludert. Mens vi så vidt klarer å bygge dobbeltspor fra Oslo til Ski.

Spesielt godt tilrettelagt for turisme er den derimot ikke. Komforten er variabel selv innenfor samme billettklasse. Togpersonalet snakker bare russisk, og russisk er også språket på f. eks. restauranter og museer underveis (mens hotellene som regel har betjening som snakker engelsk). Ikke-russisktalende turister må dermed i praksis reise med guide.

Noen lurer kanskje på hva det koster. Det avhenger av varighet og antall stopp, planlegging og innstilling til å bruke penger. Med utgangspunkt i Moskva ble totalen i vårt tilfelle mellom tretten og fjorten tusen norske kroner per person, hvorav togbillettene Moskva-Vladivostok sto for halvparten og resten fordelte seg på ekskursjonen til Bajkal, åtte netter på hotell (dobbeltrom) og fly tilbake. Da var vi borte i 17 dager, planla lite og sent og gikk ikke spesielt inn for å spare. Det kom lite i tillegg fordi ett måltid var inkludert for hver togstrekning og hver overnatting på hotell (alle måltidene de to døgnene ved Bajkal) og fordi det etter norske forhold er veldig billig å gå ut og spise i Russland. Alt medregnet havnet de samlede utgiftene for to personer et sted mellom tretti og trettifem tusen kroner.

Det var det verdt.

Vladivostok

Stillehavet! Her er vi omsider, og når morgentåka først letter, viser både havet og byen seg fra sin beste side. Vladivostok er full av monumenter, ofte omkranset av trapper, gjerne også en park. Langs Amur-bukta nedenfor hotellet ligger bodene og kafeene tett langs strandpromenaden; det er også et tivoli. Utpå dagen begynner folk å sole seg, og noen bader. På motsatt side av halvøya hever spennet til Gylne horn-broen seg høyt mot himmelen. Trafikken er som vanlig brutal, men det er godt tilrettelagt med gågater og altså trapper; sightseeing er god trim i det som ofte kalles Russlands svar på San Fransisco.

Vi har i praksis bare denne ene dagen, men er innom museene i det gamle byfortet og ubåten S-56, som er åpne selv om det er mandag. Dessuten akvariet. For øvrig koser vi oss i det fine været og tenker at dette, i likhet med Khabarovsk, kan være en by å komme tilbake til. Om kvelden skåler vi i vodka for Russlands jernbaner som har brakt oss hit, gjennom verdens største land, tvers over sju tidssoner. Nå venter drosjen til flyplassen.

PS:

Ленин всегда с нами.

Khabarovsk

Sibir eller Syden? En kan saktens lure der en ser ut over promenaden i Khabarovsk og alle menneskene på stranden nedenfor. Nå er vi strengt tatt ikke i Sibir lenger, men i Fjerne østen føderale distrikt, som ble etablert i 2000 med nettopp Khabarovsk som hovedstad. I motsetning til de andre byene vi har vært i på turen, bærer denne tydelig preg av planlegging: brede, åpne avenyer, flotte parker og plasser og altså en velberådd utbygging av områdene langs Amur, den største elven som renner ut i Stillehavet.

Fridtjof Nansen besøkte regionmuseet her i 1913 og ble vist rundt av kaptein Arsenjev, offiseren som kartla store deler av grenseområdene mot Kina i øst. Det vil si kartla dem for russerne, for som det fortelles i en av Portishams favorittfilmer Dersu Uzala (redigert av Akira Kurosawa, Oscar som beste utenlandske film 1976), var det en urbefolkning her fra før: nanai. Filmen forteller om vennskapet mellom Arsenjev og jegeren Dersu og kollisjonen mellom to sivilisasjoner. På museet kan en se nanaienes tradisjonelle klær av fiskeskinn; fisken måtte veie minst 50 kg.

Dag to var gråere og ble den store museumsdagen; vi var også på kunstmuseet og bymuseet. Ikke et ord engelsk å se noe sted, men på bymuseet ble vi velvilligst guidet rundt av en av vaktene. Khabarovsk begynte som en militær utpost i 1868 og fikk bystatus i 1880. Senere var det som vanlig mye om borgerkrigen, 1. og 2. Verdenskrig. Der Lenin-gaten begynner, like ved Kristi forklarelse-katedralen, er det et gigantisk minnesmerke med navnene på alle byens falne inngravert, ikke bare i verdenskrigene, men også blant annet i Afghanistan og "Nord-Kaukasus". Selv står Vladimir Iljitsj denne gangen på Lenin-plassen et annet sted i byen.

For øvrig var både Portisham og Aslak svært fornøyd med Boutique Hotel Khabarovsk City, 64 Istomina ul., samt med restauranten Muskatnyj Kit, 82 Kalinina ul. Anbefales!

Ленин всегда с нами.

Den lange reisen

Strekningen fra Tsjita til Khabarovsk er på 2325 km og tar nesten 40 timer. Toget var av den gamle sorten, blant annet uten strømuttak i kupeen. I nabokupeen brummet en stor hund. Fram til det mørknet den første dagen, kjørte vi langs den vakre Ingoda-elven, med sletter på den andre siden avgrenset av åser i det fjerne. Allerede her var vi like langt øst som Beijing. Senere fulgte endeløs taiga. Et sted passerte vi noe som kanskje var den nye "Vostotsjnyj"-oppskytingsbasen, men det var for langt unna til å se ordentlig.

På denne etappen ble det klart hvorfor alle tidspunkter oppgis i Moskva-tid: På grunn av endringer i tidssonene og innføring av permanent sommertid, som så etter kort tid ble endret til permanent vintertid, hersker det av og til forvirring om hva lokal tid er (dette var blant endringene fra Medvedevs presidentperiode som ble reversert av Putin da han tok over igjen). I Tsjita skulle det ifølge togpersonalet og mobiltelefonen være Moskva-tid pluss fem timer, mens verdensuret på den samme mobilen oppga pluss seks, som er riktig. Hadde vi holdt oss bare til mobiltelefonen som klokke, ville vi med andre ord ha kommet en time for sent til toget videre.

På vei inn til Khabarovsk kjører vi over Russlands lengste jernbanebro (2,6 km). Vi har vært på reise i nøyaktig to uker. Plutselig begynner turen å gå mot slutten.

Tsjita

Tsjita er mest en stopp for å bryte opp togturen fra Irkutsk til Khabarovsk, som ellers ville vært på over 56 timer. Det er en gammel gruveby, og mange av dekabristopprørerne (se under Irkutsk) ble straffet med tvangsarbeid i sølvgruvene omkring. Koner og forloveder reiste etter, for det meste ressurssterke unge damer med adelig bakgrunn, og det kom til å sette sitt preg på byen. Denne gangen var museet åpent, lokalisert i en gammel trekirke, og både det og regionmuseet er vel verd et besøk. Altså hvis en kan russisk.

Lenin troner som vanlig på torget, der blant andre statsbanene og jernbaneforbundet holder til i det som må være et av deres mer standsmessige bygg (til høyre på bildet øverst). Og jammen dukker han opp i byparken også, i noe som nærmest ligner startstilling for skøyteløp.

Ленин всегда с нами.

Søvn

Det er ikke bare lett å sove på toget. En ting er den tiltagende døgnvillheten. Vi er nå seks timer foran Moskva-tid og sju foran norsk tid. Gardinene er tynne, og dagslyset kommer tidlig. På denne etappen har vi kupeen nærmest toalettene, noe som betyr en del ekstra støy. Og så rister det. Ett eller annet i kupeen knirker i takt. Noen mynter Portisham hadde lagt på bordet, faller ned på gulvet en etter en.

Dessuten er det fristende å se ut vinduet så fort det blir lyst. Landskapet er mer variert nå, med skogkledde åser. Er det Kina vi ser i det fjerne? Men som før passerer vi landsby etter landsby bestående hovedsakelig av usle, spinkle trehus i varierende stadier av forfall.

Skal du tidlig av toget, kommer vognbetjeningen og vekker. I dag måtte vi derimot vente lenge på frokosten, som besto av et rundstykke med agurk, pølse og tomat, havregrøt og te. Drinks is available to choose from:

Irkutsk

Irkutsk regnes som hovedstaden i Øst-Sibir, selv om vi ennå ikke er halvveis til Vladivostok. Fra sin sokkel på elvepromenaden skuer tsar Aleksander III ut over byen, en statue reist "av Sibirs borgere i takknemlighet" til den eneste tsaren som satte sin fot øst for Ural, og som i tillegg satte i gang byggingen av den transsibirske jernbanen (Tilsvarende var det "etter krav fra folket" at Amur-gaten ble omdøpt til Lenin-gaten i 1920). Det var også til Irkutsk noen av lederne ble forvist etter Dekabristopprøret i 1825, inkludert den fremste av dem alle, fyrst Sergej Volkonskij. Volkonskij-museet er en av byens attraksjoner, men viste seg - etter at vi hadde gått langt og lenge for å komme dit - å være stengt på tirsdager. Igjen ga Lonely Planet gal informasjon.

I stedet var vi fotturister det meste av dagen i strålende vær og 29 grader i skyggen. Gamle trehus alternerer med flotte klassiske bygninger og de uunngåelige sovjetiske vederstyggelighetene. Et særtrekk er at byparken, en tidligere økumenisk kirkegård, ligger som et ustelt villniss fordi de rette myndighetene ikke har blitt enige om hva som skal gjøres med den. Hovedinntrykket er likevel positivt, og Portisham fikk seg to flotte joggeturer langs Angara.

En ting som trekker ned her som andre steder i Russland, er at museene for det meste mangler informasjon på engelsk. Regionmuseet var et hederlig unntak, selv om det var teksting bare på russisk noen steder der også. Det var interessant å se likhetene i historie, kultur og levemåte mellom urbefolkningen i området, evenkene, og samene i Norge. Portisham merket seg ellers spesielt et gammelt hjemmebrentapparat av tre.

Ленин всегда с нами.

Bajkal

Bajkal er en verden i seg selv, 636 km lang, 1637 m dyp og rommende 20 % av ferskvannet på jorda. Den er også sin egen klimasone: Med en vanntemperatur på tre grader i juni ligger den der som et gigantisk kjøleelement. 80 % av floraen og faunaen i innsjøen finnes bare her.

Portisham var der også i 2015, men da fra østsiden og så utpå med båt. Denne gangen kjørte vi til nordspissen av Olkhon og videre over til en meteorologisk stasjon på østsiden, der vi fikk servert fiskesuppe under åpen himmel. I en av landsbyene vi passerte, hadde det vært en fiskefabrikk, dit Stalin forviste uønskede elementer. Da han døde, ble fabrikken lagt ned, men mange ble boende på øya.

I dag er det mindre fisk, og vannstanden er den laveste på årtier. Dette skyldes delvis lite regn de siste årene i et allerede nedbørfattig område, men også tappingen av Angara, som løper ut av Bajkal, til kraftproduksjon og generelt vannforbruk, med monsterkraftverket i Bratsk som fremste symbol. Både naturvernorganisasjoner og lokale myndigheter har for lengst slått alarm.

Skjønnheten er overveldende; loddrette fjellsider stuper ned i vannet, snøen blinker på toppene omkring, ett sted henger en sky magisk over vannflaten. En skarv skriker; ørnene seiler i majestetiske sirkler. Ikke rart at området har vært et sentrum for sjamanisme; lokalbefolkningen, hovedsakelig av burjatisk (mongolsk) opprinnelse, viser fortsatt sin respekt for de hellige stedene.

Til Olkhon

Olkhon er den største av 26 øyer i Bajkalsjøen, 72 km fra nord til sør, og den eneste som er bebodd. Her skulle vi tilbringe de to neste nettene. Vi ble hentet på hotellet av Leonid, kombinert guide og sjåfør. Leonid har åpenbart en hemmelig drøm om å bli racerfører; flere av forbikjøringene vi foretok, kunne gå rett inn på topplisten under "Driving in Russia" på Youtube. Trafikksikkerheten blir ikke bedre av at mange av bilene i denne delen av landet er direkteimportert fra Japan og dermed har høyreratt. Eller av kuene som stadig forviller seg ut i veibanen. Vi kom likevel fram til fergeleiet i god behold, om enn lettere rystet. Underveis var vi innom noen helleristninger som ligner mye på dem vi har i Norge, med scener fra jakt og fiske.

Om vinteren går trafikken ut til øya på isen. Om sommeren alternerer to ferger med atskilte påkjøringsfelt: En liten, reservert lokalbefolkning og nyttetrafikk, og en større for turister. Når køen til den sistnevnte blir lang nok, er det selvsagt fristende å stille seg i det andre feltet. Vaktene interesserer seg bare måtelig. Derimot mangler det ikke på engasjerte reisende som protesterer på enhver uregelmessighet i høye ordelag og noen ganger fysisk nekter opplevde snikere å komme om bord. Resultatet kan bli at ferga går igjen med ledig plass mens folk står på land og krangler. Denne gangen hadde ingen tilsynelatende tenkt på at det er fridag i Russland 12. juni (kompenseres med fri dagen etter når den faller på en søndag) og at trafikken kunne bli stor. Dermed ble vi stående i fem timer og vente på tur. I varmen kom gemyttene bokstavelig talt i kok, og det kom til håndgemeng flere ganger før vi kom av gårde, dog uten at vi ble involvert.

På Olkhon kamperte vi på Olgas pensjonat, et hyggelig sted med ungdommelig klientell. Sightseeingen foregikk med jeep, der vi hadde selskap av Leonid og fire hyggelige unge damer fra Irkutsk. Vi kjørte på en blanding av grus- og kjerreveier, løs sand, gjørme, trerøtter og steiner, alt stadig mer oppgravd av trafikken. Det er spor i terrenget overalt, da utålmodige sjåfører hele tiden tar nye veier. At deler av området er nasjonalpark, lot til å ha liten betydning. Mange steder var det knapt framkommelig, og helningsvinkelen både i lengde- og sideretning var til tider faretruende. Farten var konstant høy. Til overmål satt vi i baksetet, rett over fjæringen, der det rister mest. En slitsom tur, men med kompenserende verdier.

Av nett

Vi er nå framme i Irkutsk. Da neste post på programmet er en tre dagers utflukt til Bajkal-sjøen, blir det bloggpause til mandag kveld.

Platskartnyj vagon

Det er slik russere flest reiser. Køyer oppe, nede og i korridoren, 54 per vogn. Vi bestemte oss for å prøve det fra Novosibirsk til Irkutsk, en strekning på 28 timer og 40 minutter.

Assosiasjonene til filmer om fangetransporter melder seg umiddelbart. Portisham blir imidlertid kjent med en hyggelig elektroingeniør fra Tomsk på vei til en måneds skift på oljefeltene i Jakutia. En flere timer lang samtale om økonomi og samfunnsforhold i Russland og Norge følger.

Krasnojarsk 02:45. Toget stopper nesten en halv time, slik det gjør i større byer. Høyttalerne gjaller. Det var allerede vanskelig å sove; sengene er harde og dessuten for korte, slik at alle som går forbi i korridoren skubber borti føttene. Endeløs trommelyd siver ut av hodetelefonene til soldaten i overkøya motsatt. Lyset er av, så det er umulig å lese. Litt bortenfor sitter et par og spiser sushi.

I denne vogntypen er ingen måltider inkludert. Mange har med engangsnudler og tar kokende vann fra den store samovaren som konduktøren holder i gang. Den gir også vann til kaffe og te. Vi går i restaurantvognen, der prisen for en middag er 60-70 kr.

Novosibirsk

Novosibirsk er den 3. største byen i Russland med 1,5 millioner innbyggere. Opprinnelig var Tomsk  hovedbyen øst for Ural, men legenden vil ha det til at handelsborgerskapet der kjempet mot å få den transsibirske jernbanen gjennom byen av frykt for konkurranse. Sannheten er nok heller at grunnforholdene for en bro over Ob var bedre i Novosibirsk. I alle fall ble jernbanen avgjørende for den videre utviklingen.

I Novosibirsk møtte vi Marthe og hennes russiske venner Masja, Jura og Artjom (5 år). De bor i Kemerovo 200 km lenger øst, der Masja er universitetslærer i russisk litteratur og Jura selvstendig næringsdrivende elektroingeniør. Marthe er i Novosibirsk på feltarbeid og har leid en leilighet for anledningen. En forbipasserende trekkspiller og kameraten hans ble også med på bildet.

Ленин всегда с нами.

Toget

Vi er i Sibir! Uten at landskapet dermed har forandret seg så mye. Litt mørkere, kanskje; mer og tettere skog og feitere jord. Kjører du gjennom England, ser du et lappeteppe der hver kvadrattomme er utnyttet. Her er det utmark i overflod rundt og mellom jordene. Lenger øst fristes bosettere med en hektar jordbruksland til odel og eie etter fem års bruk. I natt kjørte vi gjennom de oljerike områdene rundt Tjumen'. Første gang i Asia for Aslak.

Litt lavere komfort på denne etappen; gammeldagse toaletter uten vann i kranene og en seng som ikke var oppredd etter forrige bruker da vi overtok kupeen (det ble raskt ordnet). Heldigvis er vi godt forberedt med våtservietter, Antibac mv. Billetten i sovekupe inkluderer ett varmt måltid pr. døgn samt en frokostpose med croissant, eple, juice (sukret), vann og sjokolade. Engelsken i menyen er som vanlig et kapittel for seg.

Boris Jeltsin

Vi har ikke noe godt uttrykk på norsk tilsvarende det engelske "larger than life". Boris Jeltsin var en slik person. En lederskikkelse fra ungdommen av, Russlands første president, men også nærmest heroisk i sine feil, ikke minst de alkoholrelaterte. Det er kanskje dette som gjør at han huskes med betydelig ømhet av russere i dag, mens han var svært upopulær da han overlot makten til Vladimir Putin i 1999.

Feilene sies det lite om på Jeltsin-senteret, som ellers er et spennende museum, selv om multimedieeffektene som vanlig kan bli vel høylytte. Jeltsins politiske karriere skildres gjennom sju "rom", i realiteten avdelinger, der det viktigste naturlig nok er viet begivenhetene knyttet til kuppforsøket og oppløsningen av Sovjetunionen i 1991. Bildet av Jeltsin på stridsvognen er uforglemmelig. Det er tankevekkende hvor nært Russland var borgerkrig både da og senere på 1990-tallet.

Aslak og Boris

Jekaterinburg

Jekaterinburg er Russlands fjerde største by. Det var Boris Jeltsins by, da under navnet Sverdlovsk. I dag styres den av Jevgenij Rojzman, en av de ytterst få ordførerne eller guvernørene i landet som er kritiske til president Putins regime. Rojzman er en karismatisk 53-åring som  tidligere drev en organisasjon for narkotikabekjempelse med temmelig hardhendte metoder. På et møte i mars der også Portisham deltok, avslørte han seg i tillegg som en ivrig maratonløper! Alle tilstedeværende ble invitert til "Europe-Asia Marathon" i Jekaterinburg 7. august (Portisham satser i stedet på den noe mer beskjedne Kongsvinger maraton samme dag), og som oppvarming løp Rojzman nylig Göteborgsvarvet på respektable 2:02:38.

Jekaterinburg er også byen der tsarfamilien ble myrdet den 17. juli 1918. Jeltsin lot huset der det skjedde rive for at det ikke skulle bli en katalysator for monarkistiske sympatier. I stedet er det bygd en kirke på stedet. På en vegg i den norske ambassaden i Moskva henger et brev fra tsar Nikolaj II til kong Haakon der han uttrykker sin medfølelse over de vanskelige tidene Norge og fetteren går gjennom. Brevet er skrevet i februar 1917, bare en måned før han selv ble avsatt.

På mandager er de fleste museene i Russland stengt, men vi fikk med oss bymuseet, inkludert en utstilling av sjokoladekunst (se tegningen øverst i innlegget) og en hyllest til den legendariske volleyballtreneren Jevgenij Karpol'. I stedet har vi utforsket byen til fots og kost oss i det fine været i parkene og friområdene langs bydammen og elva. Hver vår blir det malt en rød linje på fortauet for å vise veien til de viktigste severdighetene, omtrent som stripen i gulvet som skal hjelpe deg å finne nødutgangene i et fly.  Lonely Planet var derimot ikke oppdatert; restauranten vi hadde blinket oss ut på deres anbefaling, finnes ikke mer.

Ленин всегда с нами

På vei

Så er vi i gang! Første etappe fra Moskva til Jekaterinburg er vel unnagjort i komfortabel tomannskupe. På grunn av det tidlige dagslyset ble det likevel så som så med søvn; til gjengjeld ble vi gode venner med personalet i restaurantvognen. Vi hadde selskap av en gjeng franskmenn på gruppereise, så det var livlig i korridoren også. For det meste landsbygd utenfor; klynger av skrøpelig utseende trehus i et frodig, bølgende landskap gjennomskåret av veier som mange steder knapt er mer enn kjerreveier. Turen tar tjuefem og en halv time. Togene følger Moskva-tid hele veien til Vladivostok, noe som kan bli en utfordring; vi er allerede tre timer foran.

Stolte vikinger i østerled