Til Olkhon

Olkhon er den største av 26 øyer i Bajkalsjøen, 72 km fra nord til sør, og den eneste som er bebodd. Her skulle vi tilbringe de to neste nettene. Vi ble hentet på hotellet av Leonid, kombinert guide og sjåfør. Leonid har åpenbart en hemmelig drøm om å bli racerfører; flere av forbikjøringene vi foretok, kunne gå rett inn på topplisten under "Driving in Russia" på Youtube. Trafikksikkerheten blir ikke bedre av at mange av bilene i denne delen av landet er direkteimportert fra Japan og dermed har høyreratt. Eller av kuene som stadig forviller seg ut i veibanen. Vi kom likevel fram til fergeleiet i god behold, om enn lettere rystet. Underveis var vi innom noen helleristninger som ligner mye på dem vi har i Norge, med scener fra jakt og fiske.

Om vinteren går trafikken ut til øya på isen. Om sommeren alternerer to ferger med atskilte påkjøringsfelt: En liten, reservert lokalbefolkning og nyttetrafikk, og en større for turister. Når køen til den sistnevnte blir lang nok, er det selvsagt fristende å stille seg i det andre feltet. Vaktene interesserer seg bare måtelig. Derimot mangler det ikke på engasjerte reisende som protesterer på enhver uregelmessighet i høye ordelag og noen ganger fysisk nekter opplevde snikere å komme om bord. Resultatet kan bli at ferga går igjen med ledig plass mens folk står på land og krangler. Denne gangen hadde ingen tilsynelatende tenkt på at det er fridag i Russland 12. juni (kompenseres med fri dagen etter når den faller på en søndag) og at trafikken kunne bli stor. Dermed ble vi stående i fem timer og vente på tur. I varmen kom gemyttene bokstavelig talt i kok, og det kom til håndgemeng flere ganger før vi kom av gårde, dog uten at vi ble involvert.

På Olkhon kamperte vi på Olgas pensjonat, et hyggelig sted med ungdommelig klientell. Sightseeingen foregikk med jeep, der vi hadde selskap av Leonid og fire hyggelige unge damer fra Irkutsk. Vi kjørte på en blanding av grus- og kjerreveier, løs sand, gjørme, trerøtter og steiner, alt stadig mer oppgravd av trafikken. Det er spor i terrenget overalt, da utålmodige sjåfører hele tiden tar nye veier. At deler av området er nasjonalpark, lot til å ha liten betydning. Mange steder var det knapt framkommelig, og helningsvinkelen både i lengde- og sideretning var til tider faretruende. Farten var konstant høy. Til overmål satt vi i baksetet, rett over fjæringen, der det rister mest. En slitsom tur, men med kompenserende verdier.