Bajkal er en verden i seg selv, 636 km lang, 1637 m dyp og rommende 20 % av ferskvannet på jorda. Den er også sin egen klimasone: Med en vanntemperatur på tre grader i juni ligger den der som et gigantisk kjøleelement. 80 % av floraen og faunaen i innsjøen finnes bare her.
Portisham var der også i 2015, men da fra østsiden og så utpå med båt. Denne gangen kjørte vi til nordspissen av Olkhon og videre over til en meteorologisk stasjon på østsiden, der vi fikk servert fiskesuppe under åpen himmel. I en av landsbyene vi passerte, hadde det vært en fiskefabrikk, dit Stalin forviste uønskede elementer. Da han døde, ble fabrikken lagt ned, men mange ble boende på øya.
I dag er det mindre fisk, og vannstanden er den laveste på årtier. Dette skyldes delvis lite regn de siste årene i et allerede nedbørfattig område, men også tappingen av Angara, som løper ut av Bajkal, til kraftproduksjon og generelt vannforbruk, med monsterkraftverket i Bratsk som fremste symbol. Både naturvernorganisasjoner og lokale myndigheter har for lengst slått alarm.
Skjønnheten er overveldende; loddrette fjellsider stuper ned i vannet, snøen blinker på toppene omkring, ett sted henger en sky magisk over vannflaten. En skarv skriker; ørnene seiler i majestetiske sirkler. Ikke rart at området har vært et sentrum for sjamanisme; lokalbefolkningen, hovedsakelig av burjatisk (mongolsk) opprinnelse, viser fortsatt sin respekt for de hellige stedene.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar